Studentavisa i Trondheim anmelder forestillingen "I tråd med musikken" under ISFIT søndag 22.02.2009
2009-02-24 15:23
Det er en underfundig stemning i Klubben på Samfundet. Lyset er dempet, og matter er lagt frem som sitteplasser. Det er ikke ofte man hører barnelatter på Samfundet. Det finnes ikke flere billetter, og egentlig ingen flere sitteplasser heller. Men stemningen er høyst drivende og kreativ, mange av barna sitter i fangene til far eller mor. Hvor enn man snur seg møter man et snørrete barneansikt, det er umulig å ikke trekke på smilebåndene.
Jeg er kald på føttene, og hodet merker konsekvensene av gårsdagen – jeg kommer hit sliten og full av lunkne tanker. Man kan si jeg utmerker meg som et vanskelig publikum. Likevel skjønner jeg raskt at dette vil bli spesielt med en gang jeg kommer inn i rommet. Scenen er oppstykket og avlang: i begynnelsen av rommet er det en liten scene, og noen matter binder den scenen til et annet punkt på andre siden av rommet, hvor instrumentene står klare. Publikummet sitter på begge sidene av mattene.
Barnelatter og marionettdukker
Jeg setter meg ned, og ser rundt meg. I går var det høylytte studenter i dette rommet, intens og durende musikk – og i dag, stemningen er rolig, mennesker i alle aldre sitter stille og forventningsfulle.
Musikerne går til sine kjære instrumenter. En liten saxofonist med store øyne, en litt eldre og barsk bak trommene, og en høy og mørk mann på kontrabass. Dette lover godt. Musikerne begynner å jamme. På den andre scenen ligger det en liten sykkel, laget av tre. En mann kommer på scenen, og under han, en liten marionettdukke laget av tre. Barna reagerer med ubestemmelige lyder, og jeg kan selv kjenne barnet i meg sitre litt.
Man glemmer mannen som styrer trådene, man ser kun den lille marionetten gå lystig rundt på scenen, mens han vinker til barna. Barna vinker tilbake, men ikke de voksne, men man kan se et smil i munnviken deres. Latteren ligger løst i oss alle. Marionettdukken heter Håkon, og han vil lære seg å sykle. Han feiler et par ganger, men så klarer han det. Og han klarer det så fint. En mestringsfølelse suser igjennom rommet, og vi vet han er laget av tre, men vi er likevel glade med han. Musikken beveger seg i takt med marionettens bevegelser. Musikken er hjerteslagene til marionettforestillingen.
Alle henger sammen i trådene
Vi blir kjent med flere rare figurer. Vi blir kjent med dem igjennom musikken og igjennom illusjonen mannen som styrer trådene lager for oss, Knut Alfsen. Men enten han eller musikerne er i bakgrunnen. På et tidspunkt kler Knut Alfsen seg som et troll med tre hoder. Men barna er ikke redde, for Knut lar oss se at han kler på seg, plagg for plagg: Han lar oss se forvandlingen fra menneske til troll.
Gjennom hele forestillingen er Knut marionettdukkenes talerør, han snakker gjennom dem, danser med dem, men han snakker også med dem. Dette understreker hele illusjonen for barna, det gjør det lettere for dem å tro på dette.
Musikerne er også i forestillingen. På et tidspunkt ruger saksofonisten på ett gullegg, mens trommisen lager rytmer til. Dette skaper en tydelig helhet i hele forestillingen.
Umulig å kun være tilskuer
Dette er en forestilling som forventer at du skal reagere, forventer at du skal være bevisst ved alt som skjer. Estetisk distanse blir umulig, og gleden blir større. Høna med den store bakdelen dytter rumpa si på publikummet, så det blir umulig å tenke på seg selv som kun en tilskuer. Den ene marionettdukken, som kan noen helt sinnssyke rytmer, hopper opp i fangene til barna, og på et tidspunkt ser han flørtende på en sjenert dame.
Jeg ler med barna. Og jeg føler meg ikke dum, for jeg vil så gjerne tro, jeg også. Denne rene og naturlige underholdningen er helt eventyrlig. I dagens samfunn er det så mangel på denne typen form for rene underholdning. Som kun har en funksjon: Å skape glede. Å skape barnelatter.
Jeg kan si med hånden på hjertet, at denne grå søndagen ble plutselig veldig mye lysere takket være Jazz Creatures, fordi de dyttet ettertrykkelig i barnet i meg og vekket det.
